Bak betongen

- Fullfør skolen, ikke prøv hasj og annen narkotika og vær snille med foreldrene deres, sa en av de innsatte i Ringerike fengsel.

  • Av Ingvild Stegane Strandbråten

Når han nå ser tilbake, kan han bare takke seg selv. Den innsatte som sosialkunnskapsklassen var så heldig å møte i Ringerike fengsel, er kritisk til sin kriminelle karriere, som startet med hasjrøyking i 10-årsalderen. For selv om han besøkte faren sin i fengsel som 1-åring, og selv om skolen ikke ringte hjem da han ikke kom, så legger han skylda på egne valg.

- Jeg skulle bare prøve hasj den ene gangen, sier han.

Innenfor muren og gjerdene i fengselet ved Tyrifjorden, er det stille. En og annen går over plassen, en gruppe kommer ut fra fredagsbønn som arrangeres en gang i måneden, noen sitter og skravler på en benk. I vinduene kan vi se noen som lager mat, en som rydder i hyllene på biblioteket, og det klirrer i en og annen fengselsbetjent.

- Hvis jeg skal komme med noen råd til dere, så er det å fullføre skolen, ikke prøve hasj og annen narkotika og å være snille med foreldrene deres, sier den innsatte inne i møterommet der vi har fått servert kaffe, te og sjokoladekake. Han er spesielt lei seg for alt familien, og spesielt moren, har måttet gjennomgå på grunn av alle hans ugjerninger. Første gang han sonet i fengsel, var han 16 år. Nå er han mer moden, og det tok tre år å vente på soningen denne gang. Han rakk da å flytte vekk fra det gamle miljøet, kjøpe hus og få seg en jobb. Han ser fram til å komme ut og til å ta fatt på det nye livet han rakk å bygge opp.

Gymsalen har takhøyde, og luftegården er romslig. I Ringerike fengsel er det rom for alle, og de ansatte bemerker hvor viktig det er å ha respekt for menneskene - uansett hvor forferdelige ting de har gjort, eller hvor syke de er når de kommer inn. Kontrastene er store fra fengselets innholdsrike butikk og bibliotek til sikkerhetscellene på andre siden av tunet. Et hull i gulvet, en gul madrass, et mørkt teppe. Her kan mennesker måtte oppholde seg i korte perioder dersom de er en fare for seg selv eller for andre.

Den innsatte vi har fått møte, viser oss «leiligheten», som han kaller det. En sju kvadratmeter stor celle med seng, TV, skrivepult, hylle og et lite bad. Her tilbringer han mesteparten av tida innelåst når han ikke går på skolen eller er med på fritidstilbudene som fengselet tilbyr.

- De som jobber her, prøver å hjelpe oss, og de er faktisk mennesker de også. Tida flyr når man har noe å gjøre. Det er viktig at fengsling er rehabilitering, ikke krimskole. Ja, for hvem vil du ha som nabo? spør han han retorisk.

Besøkshuset. Barnetegninger, barnevogn, bamser og babystol. Her kan pappaer i fengselet være en helg sammen med barna sine, men da må pappaen først ha gjennomført kurset «pappa i fengsel».

Kriminalomsorgen har fått kritikk fra både nasjonale og internasjonale overvåkingsorganer for bruken av utelukkelse og isolasjon i norske fengsler. Når vi er på besøk i Ringerike fengsel, får vi høre om aktiviseringsteamet som i et prøveprosjekt fra desember til mai jobber for å unngå for mye isolasjon av de innsatte. Fritidsleder Bente og hennes makker Frank forteller oss at prosjektet, som har fokus på menneskelig kontakt, så langt har hatt god effekt. Vold og forsøk på vold har gått drastisk ned siden 1. desember.

Vi sluses ut til telefonene som venter i bilene. Bare en sms om at jeg nærmer meg gratis bilvask. Det er helg og fri. Vi kan bade i sosiale medier, vi kan sove så lenge vi ønsker, og vi kan gjøre akkurat som vi vil. 16 elever og to lærere fra sosialkunnskapsfaget ved Buskerud vgs. er skjønt enige om at livet i fengsel ikke lokker. Vi tråkker forsiktig på gassen og kjører pent hjem.

TUSEN TAKK til Ringerike fengsel for at vi fikk komme!


Publisert 16. februar 2020, oppdatert 16. februar 2020.